Hvorfor jeg foretrekker Dolomittene fremfor Grand Canyon!

Jeg har alltid følt en sterk tiltrekning til fotturer i fjell. Og jo mer avsidesliggende fjellkjedene var fra Sverige, desto bedre.
"Jeg har allerede sett alle høyder som finnes å oppleve i Europa," tenkte jeg og søkte meg i stedet til Appalachene i USA, Rocky Mountains i Canada, Atlasfjellene i Marokko, Himalaya i Nepal og de spektakulære Sør-Alpene på New Zealand. De europeiske Alpene hadde jeg allerede utforsket – der var det vel ikke noe nytt å oppdage?

Men da jeg, med både fire bussjul og to føtter, tok meg til og gjennom Dolomittene, innså jeg hvor feil jeg hadde. Så feil!

Mitt navn er Emil, og jeg jobber for øyeblikket som copywriter hos Rolfs Flyg & Buss. Da jeg i fjor bestemte meg for å reise med oss til de italienske Dolomittene på en fottur, forventet jeg vakre fjell og noen fine vandrestier – men ikke stort mer enn det. Allerede på bussen, på vei gjennom Europa mot Italia, innså jeg imidlertid at jeg hadde tatt feil.

Foruten et svært hyggelig reisefølge av likesinnede reisende – noen som hadde drømt om Dolomittene i uker, andre i flere år – ble turen beriket av vår engasjerte reiseleder. Med sin smittende energi og brede kunnskap delte hun generøst historier om historiske slagmarker i Danmark, kjente og ukjente steder i Tyskland fra verdenskrigene og den kalde krigen, samt spennende kuriosa om Østerrikes delstater. Og selvfølgelig, Dolomittene – fjellene som skulle vise seg å være så mye mer enn jeg noensinne hadde forestilt meg.

Finnes Italias beste side i nord?

Allerede før vi nådde Nord-Italia – etter en overnatting i Berlin – og ankom landsbyen Kiens, hvor vi skulle bo de neste nettene, følte jeg at kunnskapen min om Dolomittene hadde økt med rundt 18 000 %, takket være vår reiseleders fengslende fortellinger.

Forventningene til å utforske denne utrolig vakre regionen steg ytterligere da noen av mine medreisende viste bilder fra sine tidligere turer hit. Deres ekte og upolerte bilder overgikk de fleste jeg tidligere hadde bladd gjennom på Google i søket etter "naturskjønnhet".

Da vi la ut på vår første fottur i Dolomittene, følte jeg meg allerede hjemme. Hjemme på et sted jeg ikke kunne forstå hvordan jeg hadde oversett da jeg gjorde research på fjellkjeder man bare må vandre i. Her fantes jo alt en sann fotturentusiast kunne ønske seg!

Vakre fjellandskap, herlige turstier i varierende terreng og vanskelighetsgrad, samt fantastiske naturfenomener – alltid med Dolomittenes berømte silhuetter i bakgrunnen. I tillegg serverte fjellrestaurantene utsøkte lunsjer, mens vårt bosted i Kiens, River Hotel Post, ga oss en rikholdig frokostbuffé og genuint tilberedte middager fra Syd-Tirol hver dag.

Etter en dag ute på stiene var det mer å oppdage rundt vårt hjem (ja, allerede etter én dag her føltes Kiens som mitt italienske hjem). Vi kunne besøke den lille byen Bruneck i nærheten eller følge en skjult skogssti til et familiedrevet sagbruk, hvor et gratis fotbad i flis fra sveitstallsfuruen ga trøtte – og i mitt tilfelle stinkende! – føtter ny energi og duft. Tok vi noen skritt videre gjennom skogen, åpnet det seg en inngjerdet innsjø hvor vi kunne ta et velfortjent bad i det krystallklare vannet, badet i ettermiddagssolens stråler.

Ved siden av innsjøen lå også en liten butikk som solgte lokalt produserte oljer, teer og juicer – nøye laget av regionens urter, blomster og trær.

Utsikt over Italias og Østerrikes høydepunkter

En av reisens første fotturer tok oss til fjellmassivet Speikboden. Vi startet med å ta en gondolheis opp til fjellenes midtpunkt, hvor vi gikk av for deretter å fortsette reisen med enda en heis – denne gangen nesten helt opp til toppen.

Om gondolturen ga oss vakre postkortutsikter, var det ingenting mot skjønnheten som møtte oss oppe på fjellryggen. Her kunne vi skue utover de østerrikske Alpene i nord og de italienske Dolomittene i sør. I vest og øst møtte blikkene våre alt fra små, landlige alpebyer og frodige skogholt til blomstrende alpeenger og beitende husdyr.

Under vår svingete vandring opp mot Speikbodens topp fikk vi nyte solstrålene som med jevne mellomrom brøt gjennom skyene.

Murmeldyr forsvant like raskt som de dukket opp fra hulene sine, mens selskapssyke kuer krysset stien vår. På bakken lette vi etter sjeldne alpeblomster som den hvite edelweissen, rosa alperosen og den gule solblomen (arnica). Det føltes som å vandre gjennom et levende maleri, der de snødekte fjelltoppene i horisonten rammet inn stien vår oppover.

Vel oppe på Speikbodens høyeste punkt ventet flere high-fives med medreisende og enda mer utrolige panoramautsikter over det fargerike landskapet, mens lyden av kameralukkere fylte luften sammen med susende vind og kvitrende fugler.

Forfriskende dukkert i Dolomittenes juvel

Hvorfor denne harmoniske og vakkert beliggende innsjøen midt i Dolomittene kalles «Dolomittenes juvel» ble umiddelbart klart da vi steg av bussen og etter en kort skogstur kom frem til vannet. Både jeg og mine medreisende ble stående urørlige et øyeblikk da vi kastet vårt første blikk over den krystallklare alpesjøen.
«Dette er som tatt ut av et eventyr,» hørte jeg noen si ved siden av meg. Jeg nikket instinktivt – kanskje som svar, kanskje til mine egne tanker. For akkurat den setningen snurret også i hodet mitt da jeg så det glitrende vannet sakte skylle små bølger over den lille sandbanken vi sto på.

Omgitt av gyldne strender, tette klynger av gran og furu, og en bakgrunn av værbitte alpetopper, var dette utvilsomt et av de vakreste stedene jeg noensinne hadde sett. Og definitivt den mest spektakulære innsjøen jeg snart skulle bade i!

Vår reiseleder fortalte senere, mens vi vandret rundt innsjøen, at Pragser Wildsee aldri blir varmere enn 16 grader. Kalde fakta, men det stoppet oss svensker ikke fra å ta et bad. Etter nesten å ha gått hele veien rundt sjøen, kastet vi oss ut i det iskalde vannet. Solen sto høyt på himmelen i dag, og bare noen få skyer hindret strålene fra å nå våre svette ansikter, noe som gjorde den kalde dukkerten desto mer forfriskende.

De italienske, østerrikske og franske turistene på stranden så på oss med undring.
«Crazy Swedes,» mumlet de med et smil, mens de selv ikke våget seg lengre enn å dyppe føttene i det klare alpevannet. Vi Rolfere, derimot, svømte langt ut i den turkisfargede innsjøen – en farge som minnet mer om en karibisk lagune enn en alpesjø i Europas innland.

Etter vandring, bading og en lunsj på en nærliggende restaurant, hvor jeg spiste den beste knödel og polenta jeg hittil har smakt, vendte vi tilbake til bussen. Vi var en munter gjeng på vei tilbake til Kiens, klare for kveldens felles trerettersmiddag på River Hotel Post. På veien hjem betraktet jeg en kritthvit samling dolomittsteiner jeg hadde plukket fra innsjøens bunn og nå holdt i hånden. I dag har de fått sin faste plass som dekorasjon i kjøkkenvinduet mitt hjemme i Göteborg.

Mot verdens vakreste hager?

Etter flere dager med herlige fotturer i Dolomittene var det deilig å våkne til en dag fri til å utforske Syd-Tirol og Italia på egen hånd. Men mange i reisefølget mitt hadde i dag sikret seg plass på turens eneste tilleggsutflukt – en fargerik opplevelse som skulle ta dem til de berømte Trauttmansdorffs hager i utkanten av Merano, sammen med vår reiseleder.

Siden både jeg og kjæresten min hadde vært for sene med å bestille plass til disse unike hagene – som blant annet ble kåret til verdens vakreste i 2013 – trodde vi at vårt eventyr i dag måtte forbli i Kiens eller det nærliggende Bruneck. Trodde vi!

En uventet retur til Merano

For flere år siden syklet jeg og en venn fra Zürich i Sveits til Venezia i Italia. På vei til den historiske havnebyen ved Adriaterhavet passerte vi blant annet fjellbyen Merano. Dessverre rakk vi den gangen bare å skrape i overflaten av alt byen hadde å by på, men jeg lovet meg selv å en dag vende tilbake for å utforske den ordentlig. At det skulle skje på en fridag under en fottur med Rolfs Flyg & Buss til Dolomittene, hadde jeg derimot aldri kunnet forestille meg. Men slik ble det!

Mens majoriteten av våre medreisende nøt Trauttmansdorffs botaniske hager, med eksotiske trær og fargerike planter fra hele verden, la jeg og kjæresten min ut på oppdagelsesferd i vakre Merano. Vi spaserte langs brusende bekker, besøkte historiske kirker og utforsket vin- og epledyrking i den solrike dalen. I tillegg rakk vi et stopp på en vingård like nord for byen, hvor vi fikk smake på noen av Syd-Tirols beste viner.

På ettermiddagen vendte vi tilbake til bussen i utkanten av Merano for å møte våre medreisende, som snart var ferdige med sin omvisning i Trauttmansdorffs hager. Både jeg og kjæresten min var svært fornøyde med dagen vår. Men noen som så enda mer fornøyde ut, var reisefølget vårt!
Da vi hørte deres entusiastiske fortellinger om alle de vanskelig uttalelige plantene, blomstene og trærne de hadde sett og lært mer om, innså jeg at deres opplevelse kanskje var enda mer imponerende enn vår.

"Nåja," hvisket jeg til kjæresten min. "Da har vi enda en grunn til å vende tilbake til Merano. Neste gang for å oppleve Trauttmansdorffs hager!"

Dolomittenes tre steinharde flaggskip

Har jeg spart den beste fotturen til slutt? Ja og nei.
Nei, fordi det er nærmest umulig å avgjøre hvilken av turens fotturer i Dolomittene som var den beste. Hver og én bød på sin egen unike opplevelse.

Ja, fordi den samme følelsen som skylte over meg første gang jeg skuet utover Grand Canyon i USA, strømmet gjennom kroppen igjen – men enda sterkere – da jeg sto foran Drei Zinnen (Tre Cime di Lavaredo på italiensk). Tre mektige fjelltopper som reiste seg fra alpelandskapet og så ut som noe fra en annen verden.

Jeg er sjelden den som tar mange bilder når jeg reiser. Tvert imot. Under en flere måneder lang tur, hvor jeg vandret gjennom Canada og langs den kanadiske vestkysten opp til Alaska, tok jeg til sammen 19 bilder – hvorav fem var forskjellige vinkler av passet mitt. Og på en annen fottur, hvor jeg alene krysset en del av Sahara, knipset jeg beskjedne sju bilder…

Men her, ved Drei Zinnen, var jeg plutselig en av dem i Rolfs Flyg & Buss-gruppen som tok flest bilder. Det sier nok alt om hvor utrolig jeg opplevde dette området.

Før vi nådde Drei Zinnen, startet dagen med at vi kjøpte med oss niste fra et lokalt bakeri i Kiens. Å så kunne sette seg ned på en liten fjellknaus, omgitt av grønne alpeenger, enslige buskas, beitende kyr og uendelige utsikter over bekker, skoger og snøkledde fjelltopper, var en opplevelse som traff meg rett i mitt nå grønn-hvit-røde hjerte.
Mens vi spiste, fortalte vår reiseleder fascinerende historier om disse gråhvite kalksteinsfjellene. Så unike i sin formasjon at de knapt ligner noe annet i Europa.
Så vakre.
Så eventyrlige.
Så uforglemmelige.

Dagens fottur nådde sitt høyeste punkt på, så vidt jeg husker, 2 400 meters høyde. En skikkelig *høydare* å avslutte vår fottur i de italienske Dolomittene med, før vi satte kursen hjemover.

På vår bussreise mot Italia – og til fots vel fremme i Italia – gjorde vi flere interessante pause- og fotostopp for virkelig å ta inn den idylliske atmosfæren som omgav oss jo lenger sør i Europa vi kom. For at alle turglade reisende skulle få mest mulig ut av opplevelsen, ble det hver dag tilbudt to vandrealternativer: en lettere og en mer utfordrende rute.
Disse kunne gjennomføres enten sammen med vår reiseleder eller med våre kunnskapsrike lokale guider i Syd-Tirol, noe jeg syntes var et stort pluss. I vår Rolfs-gruppe var det reisende mellom 28 og 84 år, noe som viser at fotturer i Dolomittene er en opplevelse som passer for alle – uansett erfaring og alder.

Hit kommer jeg definitivt til å reise tilbake for å fortsette å utforske Nord-Italia til fots, på sykkel eller gjennom et bussvindu. Men først venter en fottur til Cinque Terre med oss langs den liguriske kysten!

Om jeg gleder meg til å vandre i Cinque Terre? Veldig.
Om jeg tror den turen kan overgå Dolomittene? Tja.
Men jeg har tatt feil før, som dere allerede merket i første avsnitt av dette blogginnlegget…

Vil du oppleve den samme magien som jeg gjorde på min fottur – og kanskje at våre *veier* krysses – anbefaler jeg å sjekke ut vårt brede utvalg av fotturer her: Fotturer